Nå er talespråket i Oslo samlet i database og analysert i ny bok.
Nylig ble boka Språk i Oslo lansert. Boka er skrevet av en rekke språkforskere og gir en innføring i det muntlige Oslo-språket.
Temaene er blant annet forskjeller mellom øst og vest, flerkulturelt Oslo-språk, hvordan folk bruker nye ord og tellemåter og hvordan talespråk finner sin plass i ordbøkene.
Forfatterne har tatt utgangspunkt i det nyutviklede Norsk Talespråkskorpus - NoTa Oslo - som er en samling av talespråket til 166 personer i Oslo-området.
I perioden 2004-2006 ble det samlet inn 900.000 ord, som alle ble transkribert, kodet og lagt i en database. Utskriftene er nå koblet sammen med lyd- og videofiler.
Oslo-språket i tall
Janne Bondi Johannessen er professor i lingvistikk ved Universitetet i Oslo, prosjektleder for NoTa og en av redaktørene av Språk i Oslo. Hun har brukt NoTa-materialet til å tallfeste språkutviklingen i Oslo.
Vitenskapelig assistent Anne Marit Bødal på feltarbeid i Oslo. I den
litt slitne trillebagen skjuler det seg kostbart opptaksutstyr. (Foto:
UiO).Johannessen skriver at a-endingene er på frammarsj i Oslo. 72
prosent sier elva i Oslo vest, mot 100 prosent i Oslo øst. a-endingenes
vekst kan fastslås fordi folk under 50 år sier elva og sola i
langt større grad enn folk over 50.
Når det gjelder a-endinger er det stor forskjell på kvinner og menn. Kvinner sier like ofte tiden og gaten som tida og gata. Blant menn er det derimot 80 prosent som bruker a-ending.
Johannessen viser også at kløyvd infinitiv i ferd med å tape terreng, både i øst og vest. Bare 3 prosent av informantene fra Oslo vest og 14 prosent fra øst sier nå gjøra og væra.
Ifølge Johannessen er navnepartikkelen blitt nesten helt borte i dagens Oslo-språk. Det er den som brukes når man sier a'Kari og n'Ola.
Mindre Oslo vest-språk
Kristin Hagen er medredaktør i Språk i Oslo og språkingeniør ved Tekstlaboratoriet ved Universitetet i Oslo, som står bak NoTa-korpuset.
- Det kan virke som om Oslo vest har blitt mindre utpreget Oslo vest, mener Hagen. Nå sier man ikke lenger min bror, men broren min.
- Riktignok var vi på en vestkantskole der ungdommene fortalte at det var mote å ikke ha a-endinger, det var blitt en identitetsmarkør. Men til tross for enkelte slike miljøer, er a-endingene altså på frammarsj blant de unge, sier Hagen.
- Et annet foreløpig inntrykk er at det kan virke som ungdom på Oslo øst i mindre grad bruker trykk på første stavelse, som i banan og tunnel, sier Hagen.
Tid et problem
Hagen forteller at de 166 personene i NoTa-materialet er født og oppvokst i
Oslo og Oslo-området. De er representative når det gjelder alder, kjønn, bosted
og utdanning. De ble både intervjuet, og gjort opptak av i samtale.
Kristin Hagen er daglig leder av NoTa-prosjektet på Universitetet i
Oslo. (Foto: UiO).
Det var imidlertid ikke lett å skaffe informanter: folk i Oslo hadde ikke tid.
- Vi rekrutterte informanter på skoler, aldershjem og arbeidsplasser, men kunne ikke tilby noen form for lønn. Skoleelever stilte opp når de fikk fri fra undervisning, og enkelte arbeidsgivere tillot at intervjuene skjedde i arbeidstida.
- Brannmenn var de mest imøtekommende, de har tid på dagen, men det hendte vi måtte vente når det var utrykninger, forteller Hagen.
Ikke utstyr i språkforskningen
- Den teknologiske utviklingen har gjort NoTa-materialet mulig, sier Hagen.
- Nå er det mulig å lagre store lyd- og bildefiler på data, og internett finnes som spredningskanal.
Men det tok lang tid å få finansieringen på plass.
- Slike korpus er kostbare, sier Hagen. - Sluttsummen på NoTa-korpuset kom på rundt 2 millioner kroner. Informanter skal finnes og intervjues, med to opptak per person. Så skal samtalene og intervjuene transkriberes.
- Å skrive av et minutt med tale tar 15-20 minutter. Når du da i tillegg har en samtale der folk snakker i munnen på hverandre, blir det vanskelig og tidkrevende. Materialet blir så kodet og digitalisert, så skal alt korrekturleses. På toppen av dette kommer det tekniske arbeidet, forklarer Hagen.
Anne Marit Bødal setter opp utstyret før et intervju. (Foto:
UiO).Det har hittil ikke vært mye utstyrspenger knyttet til
språkforskning. Det tok tid å få gjennomslag for at et slikt korpus skulle
klassifiseres som vitenskapelig utstyr.
- Et slikt korpus må lages fra bunnen av, sier Kristin Hagen. - Dette er ikke noe vi kan gå ut å kjøpe. Til slutt fikk vi midler øremerket infrastruktur fra Norges forskningsråd til å lage NoTa-materialet.
Mange bruksmuligheter
Når talemålskorpuset nå finnes, åpner det for mange muligheter innenfor språkforskningen.
- Det kan brukes til alle typer språkforskning, sier Kristin Hagen:
- Innen sosiolingvistikken kan man bruke NoTa til å se på språkforskjeller mellom kvinner og menn, fattig og rik, øst og vest.
- Man kan forske på språkutvikling: unges språk i forhold til gamle. Og det kan brukes til samtaleforskning: for eksempel for å finne ut om kvinner snakker mer enn menn, noe som absolutt ikke er vårt inntrykk fra NoTa-materialet, sier Hagen.
Tidligere måtte språkstudenter gå ut og samle inn materialet selv, det har de knapt tid til lenger i masterstudiet, mener Hagen.
- Men de kan bruke NoTa-materialet og vi håper at det kommer mange masteroppgaver etterhvert.
Kristin Hagen mener at det også finnes bruksområder for materialet utenfor språkforskningen.
Inspirert av TAUS-undersøkelsen
NoTa-materialet er inspirert av TAUS-undersøkelsen som ble gjennomført på 70-tallet. Den gang fikk ikke informantene vite at det var en språkinnsamling, for det kunne føre til at folk bandt seg og endret talespråket sitt.
I stedet ble de fortalt at det dreide seg om en boligundersøkelse. Informantene ble bedt om å fortelle om boligen de hadde vokst opp i og fordelene med å bo i bydelen de nå bodde. Språkforskerne mente at folk ville snakke fritt om bolig og hjemsted, det oppfattes ikke så personlig.
Professor Janne Bondi Johannessen var prosjektleder for
NoTa-innsamlingen. Her klargjør hun kamera før et intervju. (Foto:
UiO)Under innsamlingen av NoTa-materialet, fikk informantene vite
at formålet var språk, men bolig var også tema under disse samtalene og
intervjuene.
- Vi intervjuet folk fra hele byen. Ungdom som fortalte om de store arkitekttegnede hjemmene deres på Bygdøy og andre som fortalte fra toromsleiligheter på Stovner. Felles for alle er at de legger varmt ut om stedet de bor på: på alle steder er det kjempefint å bo. Det er så koselig på Stovner, alle kjenner alle, de føler seg hjemme, forteller Hagen.
- Derfor kan materialet også brukes til kulturhistorisk eller sosiologisk forskning, og man kan sammenligne i dag med for tretti år siden, siden TAUS-materialet nå er digitalisert, sier Hagen.
Mest for forskere
NoTa-materialet skal kun brukes til forskning.
- Det skyldes at folk har gitt av seg selv, forklarer Hagen.
- Selv om de ikke snakker om veldig personlige ting, så kommer man svært nært innpå dem. Det er viktig at dette materialet ikke blir spredd rundt på internett i andre sammenhenger. Vi må ta vare på de som stilte opp for oss og forholder oss til retningslinjer fra Datatilsynet.
- Men vi har lagt ut et lite utvalg med åtte personer, som velvillig har samtykket til fri adgang. På disse kan alle gå inn å søke, forteller Kristin Hagen.
Tekstlaboratoriet ved Universitetet i Oslo har veien videre klar for lengst. De har nå fått midler til å samle inn samme type talemålsmateriale også utenfor Oslo.
- Men vi har bare fått midler til halve landet. Drømmen er å få samlet inn hele landet, sier Kristin Hagen.
Mer informasjon:
Janne Bondi Johannessen og Kristin Hagen (red.): Språk i Oslo. Ny forskning omkring talespråk. Novus forlag 2008
.gif)
.gif)
