Avhandlingens tittel: Analyses of negation. Structure and interpretation
Avhandlingen opererer innenfor et generativt syntaktisk rammeverk, mer spesifikt mirror theory som beskrevet av Michael Brody (2000). Avhandlingen er delt inn i to hoveddeler. Det empiriske grunnlaget for avhandlingen første del er setningsnegasjonens distribusjon i ulike språk. Jeg fokuserer på tre hovedtyper negasjon:
(i) negasjon uttrykt som et hjelpeverb (som i f.eks. finsk og evenki)
(ii) negasjon uttrykt som et affiks på setningens hovedverb (som i f.eks. tyrkisk og norrønt)
(iii) negasjon uttrykt som et eget ord (adverb eller partikkel, som i henholdsvis norsk og italiensk, også som prefiks på det finitte verbet, som i latvisk)
Jeg konkluderer med at det finnes to posisjoner i en universell hierarkisk setningsstruktur hvor negasjonen kan sitte. Språk varierer i forhold til om negasjonen sitter høyere eller lavere enn posisjonen for finitt tempus, men språkspesifikke syntaktiske prosesser (verbflytting osv.) bidrar til å komplisere dette bildet. På semantisk grunnlag kommer jeg frem til at negasjonen aldri kan forekomme inni verbfrasen, da dette gir opphav til semantiske lesninger som ikke har støtte i empirien. Negasjonen kan ikke hektes på verbet før syntaksen har gjort sin jobb, men må assosieres med verbet i syntaksen i de språkene der negasjonen danner en morfologisk eller fonologisk enhet med verbet (hovedverb eller hjelpeverb). Negasjonens posisjon er med andre ord alltid hierarkisk høyere enn hovedverbet, og dette leder over til avhandlingens andre del.
I den andre delen av avhandlingen diskuterer jeg negative indefinitte pronomener og substabtivfraser som ingen, ingen barn osv. i ulike språk. I alle språk kan slike indefinitter tolkes som negative i isolasjon; som svar på spørsmålet Hvem kom? kan man i ulike språk svare Ingen (norsk), Nobody (engelsk), Nessuno (Italiensk) og Neviens (latvisk). Jeg kommer frem til at negative indefinitter ikke er negative i seg selv, og at de ikke er leksikalske elementer. I stedet argumenterer jeg for at de er syntaktiske størrelser som blir bygget opp av uavhengige biter (betydningsenheter) i syntaksen, og at den negative betydningsenheten kombineres med indefinitten utenfor verbfrasen, jf. avhandlingens første del. Dette gjelder for språk som norsk, der negative indefinitter (nesten) alltid tolkes som negative og for språk der en eller flere negative indefinitter kan forekomme sammen med setningsnegasjonen i en setning uten at setningen medfører logisk dobbel negasjon. Dette er kjent som negative concord i litteraturen, og forekommer bl.a. i latvisk. Tilnærmingen predikerer at setningsnegasjonen aldri kan realiseres i en posisjon inne i verbfrasen, en feilprediksjon som oppstår i analyser der man regner med at negative indefinitter er semantisk negative i leksikon og flytter ut av verbfrasen for å sjekke syntaktiske trekk.
Til bulletin-forside
