Foto: Ram Gupta

Instituttleder ved ILN, Hanne Gram Simonsen:
Om forskning og publisering på norsk

NoTa-bokslipp: Lansering av ”Språk i Oslo” 5.3.2008

Utdrag fra innlegget på bokslippet.

Det var faktisk en milepæl for norsk språkforskning at vi fikk NoTa-korpuset
– et talespråkskorpus som er et glimrende og etterlengtet forskningsverktøy.

Finansieringen av et slikt forskningsverktøy satt langt inne – det har vært
vanskelig å få penger til det, og her har ikke minst Janne gjort en uvurderlig
jobb for å argumentere frem behovet. Og til slutt gikk det, datainnsamlingen ble satt i gang, og i 2006 var korpuset klart til bruk.

Med dette materialet har vi nå muligheten til å stille nye forskningsspørsmål, spørsmål vi ikke tidligere har kunnet får svar på – og verktøyet har allerede vært i flittig bruk.

Og her er det første resultatet, samlet i en fin, fagfellevurdert publikasjon, med ferske forskningsresultater om norsk, på norsk.

Artiklene er også  forsøkt skrevet på en slik måte at innholdet skal være tilgjengelig for interesserte lesere ut over den aller mest innvidde kretsen av fagfolk. Dette er en god ide, og et synlig bevis på at verktøyet er i bruk, og i god bruk til flere forskjellige formål.

Om norsk, på norsk
Da nærmer vi oss det jeg egentlig skulle snakke om – om det å publisere forskning på norsk. Skal vi det, i disse tellekant- og internasjonaliseringstider?

Det er det lett å svare på: Det er klart vi skal det.

Det er også klart at vi skal ikke bare det. Vi skal også publisere på engelsk, eller på andre språk som er tilgjengelige og forståelige for det internasjonale forskningssamfunnet vi henvender oss til. Det er helt nødvendig hvis vi vil være med i forskningsfronten,  for den språkforskningen vi driver, er og skal være internasjonal og internasjonalt interessant.  

Og det gjør vi jo også, og mange av oss har allerede brukt NoTa-materialet i internasjonale publikasjoner – det egner det seg naturligvis også godt til. Det har vært morsomt å kunne vise det internasjonale forskersamfunnet at nå har vi også for norsk et flott materiale å bygge på, og kan sammenligne med lignende materiale for andre språk.

Men det er klart at vi skal  publisere på norsk også – og det er det flere grunner til. Jeg kan i hvert fall nevne to:

1. Opprettholde og utvikle norsk som vitenskapsspråk
For det første er det helt nødvendig å publisere faglig på norsk for å opprettholde og utvikle norsk fagterminologi og norsk som vitenskapsspråk. Dette gjelder innen alle fagfelt – ikke bare innen norsk språkforskning. Og jeg mener at det påligger alle forskere innen alle fag et ansvar for nettopp det, slik at norsk fortsetter å være et språk vi kan bruke i alle funksjoner, til alle formål.

Men innen vårt fag, språkforskning, og til og med forskning om norsk språk, bærer vi et spesielt ansvar for å sørge for at vi har et språk å snakke om språk på, på morsmålet. Og det er ikke noe man har en gang for alle, for med nye teorier og begreper må det utvikles hele tiden, og det gjør vi bare gjennom å bruke det aktivt i forskningen vår. Jeg kan vel også si at som leder for det største morsmålsinstituttet i landet, ser jeg det som naturlig at vi har et spesielt ansvar for utviklingen av norsk som vitenskapsspråk. 

2. Formidling – til allmennheten, og til viktige brukergrupper
Det påligger oss et annet ansvar som forskere å formidle forskningen til allmennheten i et forståelig språk. Dette er en del av den samfunnskontrakten vi som universitet har, og da er det klart at vi må formidle på norsk. Vi må også formidle det på et forståelig norsk – det er jo bare på den måten at vi kan nå ut til et større publikum, og kan få fortalt hvor spennende og viktig forskningen vår er.

Det morsomme med språkforskning, ikke minst forskning om vårt eget språk, er jo at det er noe alle faktisk har og kan ha en mening om – språket er noe alle eier. Og derfor er det både viktig og takknemlig å formidle forskning om det, sånn at alle kan ta del i det nye vi finner ut, og slik at man forstår at forskningsbevilgningene ikke er bortkastet...

Og én ting er allmennheten – den er viktig nok. Vi så stor medieinteresse for en del av funnene som også er rapportert i denne boken, for hvordan språket i Oslo er, hvordan det varierer, og hvordan det utvikler seg. Det var moro.

Men i tillegg til allmennheten er det andre brukergrupper, som er fagfolk, men ikke språkforskere selv, som også er avhengig av en formidling av resultatene våre på norsk. Det gjelder for eksempel lærere og førskolelærere, det gjelder logopeder, og det gjelder folk i offentlig forvaltning, i rettsvesen, sosialvesen og helsevesen, der gjensidig kommunikasjon er viktig. For alle disse brukergruppene er  våre forskningsresultater både interessante og nødvendige.  Det er viktig å vise bredden, variasjonen og utviklingen i det vi kaller norsk i dag, og derfor må denne kunnskapen formidles til blant annet disse brukergruppene. 

Men skal vi formidle, og skal det vi ønsker å formidle vekke interesse hos leseren, er det viktig hvordan vi presenterer det. Og innpakningen er faktisk også av betydning her.

Siden det er ”Språk i Oslo” vi nå snakker om, vil jeg fremheve hvor flott jeg synes innpakningen er i dette tilfelle. Man behøver bare kaste et blikk på omslaget, for å kjenne seg igjen – dette er Oslo. Flott at redaktørene har funnet frem til en ung kunstner som på en så elegant måte formidler settingen for det boken handler om.

Jeg vil altså gratulere med både omslag og innhold, med en bok som så vidt jeg kan se fyller alle de kriteriene jeg nå har nevnt, for en bok om norsk, på norsk. Faglig solid, med kvalitetssikring gjennom fagfellevurdering, men samtidig med et godt formidlingsaspekt. Til redaktørene: Vel blåst! Og til alle: Løp og kjøp!