3016 18 F Russisk Engelsk (flytende), fransk (godt) Har lært norsk i et annet land (1-2 år) - - Student Stil. Den evige jakten på lykken. Alle ønsker å ha et godt liv, men ikke alle vet hva må gjøres for å ha dette gode livet. Noen prøver å gjøre det beste man kan: man jobber mye, man jobber overtid og får god lønn, og alt blir plutselig bedre og lettere. Man begynner å kjøpe dyr klær, mat og bil; man blir kjent med lykkelig mann eller kvinne, og de slår seg ned i det koselige huset og får barn. Og de andre sier; "Han er så lykkelig!" Men dette er bare étt utsikt på spørsmålet. Så hva kan man gjøre hvis man vil ikke jobbe mye, men ønsker å ha et godt liv? - Man må jakte på lykken, selvfølgelig. "Og hva betyr å jakte på lykken?" vil dere spørre. La meg forklare. Jeg kjente en gutt. Vi var for unge, men han hadde en lidenskap for et godt liv. Han kom ikke fra rik familie, og foreldrene hans kunne ikke kjøpe en ny mobiltelefon eller datamaskine for ham. Han var smart - ja, det kan jeg si og være sikker. Han var smart fordi han alltid fikk "strålende" for sine eksamer. En dag spurte jeg ham om hvorfor var han så flink i alle fag. Han lo og sa, "Jeg er bare lykkelig". Og siden den dagen bestemte jeg meg for å bli lykkelig også. Jeg prøvde å studere mye og noen ganger det gjorde jeg, men oftere det var lærerne mine som sa, "Du bør studere mer." Jeg kom hjem og gråte. Foreldrene mine forsto ikke hva var det som hadde skjedd med meg. "Du var alltid så morsom og lykkelig!" sa mora mi en dag. "Jeg har aldri vært lykkelig" svarte jeg og ble sint og gråte igjen. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke satte pris på hva jeg hadde. Og jeg hadde mye: gode venner, god skole og god familie. Nå blir jeg voksen, og jeg har mistet nesten alt. Jeg studerer på universitetet hvor man lærer å være selvstendig, men ikke lykkelig. Og gamle venner er ikke med meg: noen flyttet til en annen by, og noen svarer ikke på telefonen. Det er godt å jakte på lykken når du ikke føler seg som en tyv. Nå har jeg forstått at jeg ikke jaktet på lykken - jeg bare tyvde tid fra meg selv. Tid som kunne brukes for familie eller venner. Når jeg tenker på det, blir jeg svært trist. Men da husker jeg om denne gutten fra fattig familie og hans ord, og forstår at alt er i orden. Alt går som det bør gå. Kanskje, hvis man ikke jakte på lykken, kan lykken finner man selv?