Mai 2010, 13. årgang

Gjest i dette nummeret:
Elizaveta Khachaturyan

Førsteamanuensis i italiensk språk, Elizaveta Khachaturyan, begynte å arbeide ved Universitetet i Oslo i januar 2007. Etter tre år i Norge både forstår og snakker hun norsk, men foretrekker likevel å bli intervjuet på engelsk. - Snakker jeg norsk, går det altfor langsomt, mener hun. Likevel synes hun det er greit at intervjuet blir gjengitt på norsk.

Elizaveta Khachaturyan er en av partnerne i det nye korpussamarbeidet Oslo parallellkorpus. Hun ønsker også å lage et italiensk-russisk talespråkskorpus der norsk talemålsmateriale fra NoTa-Oslo-korpuset kan inngå. Men dette prosjektet er fortsatt på søknadsstadiet. Elizaveta Khachaturyan forsker på diskursmarkører i skriftlig og muntlig språk, og ser fram til å få nytt forskningsmateriale å arbeide med.

- Hva ønsker du å studere ved hjelp av korpus?
- Jeg vil fortsette å arbeide med diskursmarkører. Diskursmarkører har forskjellig funksjon i skriftlig og muntlig språk, og jeg ønsker for eksempel å studere hva forskjellen består i.

- Hvorfor er diskursmarkører så spennende?
Man trenger diskursmarkører for å organisere en tekst og også for å organisere tankene når man snakker. Markørene er en viktig del av et språk. Det er vanskelig, ja faktisk nesten umulig, å snakke uten diskursmarkører, men det er likevel utfordrende å forklare betydningen deres. Etter hvert er det skrevet en god del om diskursmarkører, men de fleste forskere har konsentrert seg om å studere bruken av to eller tre markører. Jeg synes det ville være interessant å organisere de ulike markørene og finne systemet. På hvilke måter kan en uttrykke en bestemt funksjon? Hvordan gjøres dette i ulike situasjoner og kontekster? Og i ulike språk?

-En stor del av hverdagen din er også undervisning. Hva underviser du i?
- Jeg underviser og veileder studenter i italiensk språk. Det er kurs i grammatikk og skriftlig italiensk. Jeg underviser også i vokabular og dialekter. Det er mange ulike dialekter i Italia, litt slik som i Norge, faktisk, men i Italia finnes det både litteratur og sanger som er skrevet på dialekt. Til forskjell fra norsk har italiensk også et standardtalespråk som alle kan. Utviklingen av et standardspråk ble ansett som viktig på 1860-tallet da staten Italia ble dannet.

- Undervisning er en viktig del av arbeidet mitt. Italienskfaget trenger studenter, og det er morsomt å bygge opp en faggruppe som kan arbeide sammen og diskutere. I dag har italiensk både en postdoktor i litteratur og studenter på bachelor- og masternivå.

- Du er selv russisk, hvorfor valgte du italiensk som ditt fag?
- Det er to grunner til det. For det første hadde jeg fransk som fag på skolen, og jeg ønsket å fortsette med et romansk språk. For det andre ble jeg veldig opptatt av en beskrivelse av katakombene i Roma og de første kristne. Jeg bestemte meg for at jeg måtte reise til Italia og Roma for å se katakombene.

- Så da flyttet du til Roma?
- Ikke da. Jeg var bare i Roma i tre dager den gangen og fikk sett katakombene. Og de gjorde et stort inntrykk! Nei, jeg begynte å studere italiensk i hjembyen min, ved Statsuniversitetet Lomonossov i Moskva. Senere har jeg hatt studieopphold i Firenze og Padova. I Firenze traff jeg ektemannen min. Det er faktisk femten år siden nå.

- Jeg tok den første PhD-graden min - "Discourse Markers of Verbal Origin in Italian Language. Semantic and syntactic features" - i Moskva, men i denne perioden fikk jeg et stipend fra presidenten i Russland for å studere ett år i utlandet. Jeg valgte Paris, et spennende sted for en som er interessert i diskursmarkører. Jeg likte meg svært godt i Frankrike, de har det beste akademiske systemet i Europa, synes jeg. I alle fall før alle reformene. I Paris fikk jeg mange nye ideer, men valgte å fullføre PhD-graden jeg hadde begynt på i Moskva siden den nesten var ferdig. Så begynte jeg på en ny PhD i Paris ("Discourse Markers formed with the verb dire / skazat' (to say) in French and in Russian").

- Så du har to PhD-er?
Ja, faktisk. men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Selv om det var en slitsom periode. Jeg pendlet mellom Paris, jobb i Moskva og kjæreste i Firenze.

- Hvordan endte du opp i Norge?
- Mannen min er italiensk og jeg er russisk. Vi ønsket å bosette oss i et tredje land. Da stillingen ved Universitetet i Oslo ble ledig, søkte jeg og fikk den. I dag har også mannen min en jobb han trives godt i her i landet. Datteren vår går i norsk barnehage. Hun vokser opp til å bli trespråklig, og det er svært spennende å følge språkutviklingen hennes.